Arbeidet som utføres gjennom plattformer, kalt numeriske, har brakt inn i arbeidsforholdet en ny kontekst av faktiske situasjoner som avviker fra den tradisjonelle formen for ansettelsesforhold, hvor arbeidet fysisk er knyttet til stedet, personer og informasjon som er tydelig om arbeidsavtalens objekt, med tydeligere identifiserte plikter og forpliktelser.
Bekymringen for den juridiske rammeverket for denne nye formen for arbeidsforhold, med sikte på å beskytte arbeidstakerens rettigheter, er knyttet til den binære modellen som preget utviklingen av arbeidsretten. EU, drevet av den pågående konflikten i medlemslandene, vedtok og publiserte EU-direktivet 2024/2831 fra Europaparlamentet og Rådet, som trådte i kraft 2. desember 2024, og fristen for implementering i medlemsstatene utløper 2. desember 2026. Direktivet gjelder for digitale arbeidsplattformer som organiserer arbeid på digitale plattformer utført i Den europeiske union, uavhengig av hvor de er etablert eller hvilken annen lov som ellers gjelder.
I henhold til sitasjonen i henhold til fellesskapsretten, direktivet har som mål å forbedre arbeidsforholdene og beskyttelsen av personopplysninger på arbeidsplassen på digitale plattformer gjennom: a) Innføring av tiltak for å lette fastsettelsen av riktig yrkesstatus for personer som jobber på plattformer; b) Fremme av åpenhet, rettferdighet, menneskelig tilsyn, sikkerhet og ansvarlighet i algoritmestyring av arbeid på digitale plattformer; og c) Forbedring av åpenheten knyttet til arbeid på digitale plattformer, også i grenseoverskridende situasjoner.
Direktivet fastsetter også minimumsrettigheter som gjelder for alle personer som arbeider på digitale plattformer og som har en arbeidsavtale eller arbeidsforhold, eller som, basert på en vurdering av fakta, kan fastslås å ha en arbeidsavtale eller arbeidsforhold, slik det er definert i lovgivningen, i kollektive avtaler eller i gjeldende praksis i medlemsstatene, med hensyn til rettspraksis fra EU-domstolen.
I direktivet, er det artikkel 5, som uttrykker at det juridisk vil gjelde for det kontraktsforholdet mellom personen og den digitale plattformen, en antakelse om ansettelsesforhold som er betinget av bevis for utøvelse av ledelsesmyndighet og kontroll fra plattformens side, i samsvar med de vilkår som er fastsatt i nasjonalretten. Det derfor plattformen skal avvise den lovbestemte antakelsen, dersom den har interesse.
Det som ble sett, følger vi de samme tidligere regler der rammeverket for de faktiske forholdene som utgjør kravene til den juridiske statusen avhenger av relevante og ubestridelige elementer for at tjenesteyteren skal anses som ansatt. Med andre ord viser den teknologiske utviklingen og endringene i arbeidsforholdene at elementene i dannelsen av arbeidsforhold ikke kan defineres av lovgiveren, men alltid vil avhenge av den juridiske kvalifikasjonen av fakta.
Som du kan se, har temaet om antagelsen om underordning alltid vært og vil fortsette å være en del av diskusjonene rundt anerkjennelsen av arbeidsforholdet. Loven har ikke makt til å utarme og pacifisere diskusjonen, for det ser ut til at avklaring av fakta fortsatt er grunnleggende for å overbevise dommerne som i dag, når det gjelder arbeid gjennom digitale plattformer, må håndtere autonomien i viljen og god tro i kontraktsforhold, som den føderale høyesteretten har hevdet.
