De siste dager har videoen av NIKEs nye kampanje – Winning Isn’t for Everyone – Am I a Bad Person? blitt viral på sosiale medier.
Da å se videoen, ble jeg umiddelbart ført tilbake til rundt førti år, da jeg som seks eller sju år gammel deltok i min første judoturnering på førskolen som heter Løven. Mine foreldre forteller, og jeg husker noen glimt, at i øyeblikket av hilsen som foregår før kampen mellom judokaene, begynte motstanderen min bare å gråte og ga opp å kjempe mot meg. Årsaken: mitt ansikt utad til å være en «sur liten gutt» – eller, i dette tilfellet, mitt ansikt som en «slem person».
Denne personlige og ekte historien handler ikke om reaksjonen til min lille venn, som kanskje ikke engang likte judo, eller noen av mine ønsker om å skade ham og andre små motstandere. Det er heller ikke det samme som at ære, sportsånd og retfærdighed bliver sat til side i jagten på sejr som det eneste, der betyder noget. Det betyr ikke seier til enhver pris. Det som virkelig gjelder, er personlig ofring, fokus på målet som skal oppnås og besluttsomheten om aldri å gi opp.
La oss se på årsakene til denne sammenhengen.
Siden jeg lærte om profilvurderingsverktøyene som ble utviklet på 1940-tallet, har jeg fått en dyp forståelse av denne betydningsfulle overgangen når det gjelder min atferd og hvorfor. Fordi jeg alltid ønsker å overgå meg selv og være best i alt jeg gjør, er definitivt en styrke ved min personlighet og en medfødt egenskap. Jeg var aldri fornøyd med andre eller tredje plass; enda mindre med å bli eliminert i den første kampen. Ting som, for øvrig, skjedde flere ganger i løpet av mer enn et tiår med kamp og konkurranser i by- og statsturneringer i São Paulo på den tiden. Like what happens to anyone throughout life in sports, studies, work, entrepreneurship... Anyway, for the "bad people," there is no other way. Det finnes ingen plan B.
Før du fortsetter, vil jeg understreke at jeg ikke ønsker å ta opp noen forretningsmessige aspekter om NIKE og deres virksomhet, merker og team. Bare å kalle inn de som leser denne artikkelen til en refleksjon:
Fra når? Og mer, hvorfor er det dårlig å ønske å være den beste?
Rundt om i verden, spesielt i Brasil, er det veldig vanlig å anse det som dårlig å strebe etter toppen, seieren, fortjenesten. Det sies at de som ønsker er arrogante eller egoistiske, ikke empatiske og aggressive, blant mange andre negative adjektiver.
Det er bedre å rose nederlagets tårer og ta imot den som har tapt, enn å rose tilliten til de som hevder at å oppnå seier er deres eneste mål; alltid. Vinner eller tapt.
En annen dag hørte jeg en samtidsfilosof si at det er lett å sympatisere med andres fiasko og nederlag; det er virkelig vanskelig å glede seg over andres suksess og triumf. Og denne gangen, når du oppnår suksess, når du har det bra, vil du vite hvem som virkelig er din ekte venn. Frem til nå hadde jeg ikke tenkt på denne situasjonen med dette perspektivet. Veldig interessant å forestille seg hvem som genuint ville bli begeistret eller ikke for dine prestasjoner. Kanskje er det der den mentale mekanismen som dømmer mange av oss til å være de «onde menneskene». Kanskje det er misunnelse, sjalusi. Sigmund Freud forklarer.
Det er også aspektet av kollektivisme fra et sosialt, filosofisk, økonomisk og religiøst perspektiv, som legger vekt på at vi er avhengige av hverandre, noe som står i motsetning til individualisme på alle livets områder, og legger vekt på at vi er avhengige av hverandre, noe som står i motsetning til individualisme på alle livets områder, og utelukker stridigheter og individuelle prestasjoner, selv om dette er den minste minoriteten som finnes, det vil si hver enkelt av oss som individer. Ayn Rand forklarer.
Andre variabler er den latinamerikanske kulturen, gjennom hvilken samfunnet ikke sprer dydet av å oppnå alt man ønsker gjennom fortjeneste og individuell innsats, enten det er en sportslig seier, en bil, et hus, en ny profesjonell eller bedriftsmessig posisjon.
Denne kombinasjonen av faktorer fører til en pervers situasjon blant de "gode menneskene", der nesten ingenting er under deres ansvar som enkeltpersoner, og feil, mislykkelser og uoppnådde resultater outsources til andre.
Lenger før jeg fikk barn, bestemte jeg meg for at nei, dette ikke skal fortsette lenger. I hvert fall ikke i min familie. Enda mindre i mitt selskap. Jeg tror at NIKE på en måte vil bidra til at denne tankegangen endres, og jeg håper også at andre selskaper, merker og mennesker styrker ideen om at vi ikke bare må vekke ønsket, men også fremheve vinnerånden. Det er sikkert at dette ikke er for alle. Og alt er i orden.
Jeg avslutter med å minne om at disse "dårlige menneskene" er de som, innenfor ulike områder, ikke bare innen sport, har ledet og leder samfunnet til å nå nye nivåer som sivilisasjon og menneskehet. Jeg pleier å si at hvis det ikke var for disse menneskene, ville vi fortsatt bodd i huler den dag i dag. Har du forstått mitt poeng og tenkt på noen navn og hendelser som forandret verden gjennom noens kall til å utfordre status quo, realisere det umulige, eller det som hittil har vært umulig.
Então, na próxima vez que se deparar com uma dessas “más pessoas” pessoalmente ou nas redes sociais, procure, antes de rotular, lembrar-se que não é nada sobre você. Det handler om hva denne personen ønsker for seg selv.
Personlig er jeg verken stor fan eller hyppig bruker av sportsmerker, men jeg beundrer NIKEs lidenskap for seier og deres bedrifts historie. Jeg elsket denne filmen!
Er jeg en dårlig person fordi det?
