Albert Camus sa ofte at «hver generasjon tror den er bestemt til å gjøre verden på nytt. Min generasjon vet imidlertid at den ikke vil gjøre det. Men oppgaven deres er kanskje større: å hindre at verden går i oppløsning». Denne refleksjonen resonnerer kraftig når vi snakker om Generasjon Z. Født mellom midten av 1990-tallet og begynnelsen av 2010, vokste denne generasjonen opp i en kontekst preget av hyperkontektivitet, klimakrise og dype kulturelle transformasjoner. Men vil hun være i stand til å snu institusjonenes tilbakegang og fremme betydelige strukturelle endringer?
Studier viser at Generasjon Z allerede utgjør omtrent 30 % av verdens befolkning, og at de vil utgjøre omtrent 27 % av den globale arbeidsstyrken innen 2025. I Brasil, ifølge data fra IBGE, utgjør unge i alderen 10 til 24 år allerede mer enn 47 millioner mennesker, en gruppe som vil forme fremtiden for økonomien og samfunnet.
Ofte merket som fremmedgjort eller narcissistisk, er generasjon Z, i motsetning til hva man tror, dypt engasjert i sosiale spørsmål. Ifølge en undersøkelse fra Deloitte sier 77 % av unge i denne generasjonen at deres største mål er å jobbe i selskaper som er i tråd med deres verdier, med vekt på saker som bærekraft, mangfold og mental velvære. Samtidig sier 49 % at de er villige til å forlate jobbene sine hvis de føler at deres mentale helse ikke blir tatt på alvor av arbeidsgiveren.
Denne oppførselen reflekterer en økende mistillit til de tradisjonelle institusjonene. Edelman Trust Barometer 2023 viser at bare 37 % av Generation Z-ungdommer har full tillit til regjeringer og store selskaper. Imidlertid er den samme generasjonen villig til å handle gjennom bevisst forbruk og digital aktivisme, og omsette sine troer i handling.
Et av de mest karakteristiske trekkene ved Generasjon Z er deres forhold til teknologi. De vokste opp i en digital verden, med ubegrenset tilgang til informasjon, men lider også under virkningen av dette miljøet på mental helse. Verdens helseorganisasjon (WHO) peker på at angst og depresjon blant unge har økt med 25 % siden 2019, et fenomen som mange eksperter tilskriver presset fra sosiale medier og prestasjonskulturen.
Den sørkoreanske filosofen Byung-Chul Han beskriver i «I Flokken» denne virkeligheten som en tilstand av kontinuerlig overvåkning, hvor enkeltpersoner blir performere av seg selv. Denne overeksponeringen fører til en ustanselig jakt på bekreftelse, noe som kan resultere i en eksistensiell tomhet. Viktor Frankl, i "På jakt etter mening", ville si at dette tomrommet er en oppfordring til forandring, og det er nettopp denne uroa som kan bli en drivkraft for endring.
På den annen side viser Generasjon Z emosjonell sårbarhet, men de har også et potensial for motstandskraft og kreativitet. I en fragmentert verden søker disse unge alternative måter å uttrykke seg og delta på. Veksten av bevegelser som minimalisme, delingsøkonomi og digital nomadisme er klare eksempler på hvordan denne generasjonen søker nye modeller for liv, arbeid og forbruk.
Det er derfor mulig å si at den gjentatte spørsmålet «kommer denne generasjonen til å bli noe?» er mer knyttet til forventninger om produktivitet og samsvar enn til selve Generasjon Z. Michel Foucault, i «Ord og ting», argumenterer for at slike diskurser opprettholder former for kontroll, mens Generasjon Z utfordrer nettopp disse normene. Kanskje hun ikke "gir opp" i den tradisjonelle forstand, men dette kan være hennes største styrke: å stille spørsmål ved og dekonstruere utdaterte mønstre.
Det egentlige spørsmålet er ikke om Generasjon Z er klar for verden, men om verden er klar til å forstå og absorbere deres nye dynamikker. Denne generasjonen ønsker ikke bare å tilpasse seg; den ønsker å redefinere spillereglene. Fjernarbeid, jakten på balanse mellom privatliv og arbeidsliv og fokus på mental velvære er ikke luksus, men reelle krav som tvinger fram strukturelle endringer.
Hvis Generasjon Z bryter med de gamle normene og viser oss nye veier, vil deres største bidrag være å bevise at den ekte forandringen begynner der hvor konformiteten tar slutt.
(*) César Silva er administrerende direktør for Stiftelsen for Teknologistøtte (FAT) og underviser ved São Paulo Teknologiskole – FATEC-SP i over 30 år. Var tidligere administrerende direktør ved Centro Paula Souza. Han er utdannet innen bedriftsøkonomi, med spesialisering i prosjektledelse, organisatoriske prosesser og informasjonssystemer
