Nyere teknologihistorie er preget av løftet om disintermediering. I internettets tidlige dager var det en tro på at nettverket ville tillate direkte forbindelser, der artister ville snakke med fansen sin uten plateselskaper, selskaper ville selge til forbrukere uten forhandlere, og ideer ville sirkulere ufiltrert. Det var et libertariansk, nesten romantisk ideal om en enklere og mer transparent verden. En stund så det ut til at denne visjonen tok form, men virkeligheten har omorganisert seg rundt nye mellomledd, like mektige som de gamle, men forkledd som digitale plattformer.
Tjenester som Uber, Mercado Livre, Instagram og Amazon skapte lukkede økosystemer som la til rette for interaksjoner og transaksjoner, men etablerte også nye lag mellom ønske og dets oppfyllelse. De var praktiske, effektive og ofte uunngåelige. Fremveksten av programvare som en tjeneste (SaaS) befester en modell der teknologi presenterer seg som emballasje, der et elegant grensesnitt omfatter brukerens intensjon og oversetter den til handling, men som i prosessen forblir en barriere.
Denne modellen begynner imidlertid å vise tegn til dyp transformasjon. Tre av fire selskaper (75 %) planlegger å prioritere sikkerhetskopiering av SaaS-applikasjoner som et kritisk krav innen 2028, et betydelig hopp fra de 15 % som ble registrert i 2024, ifølge Gartner. Uansett hvor flytende et grensesnitt virker, krever det at man åpner et program, skriver, velger og navigerer. Hver mikrobeslutning representerer friksjon, og akkumuleringen av disse små friksjonene har blitt tydelig.
For tiden lever vi omgitt av passord, arbeidsflyter og skjermer, i en labyrint av verktøy som skal gjøre ting enklere, men som ofte kompliserer dem. På grunn av dette er det en økende oppfatning av at vi ikke ser etter appene i seg selv, men resultatene de leverer. Og hvis det er mulig å oppnå disse resultatene uten å bruke en app, enda bedre. Kunstig intelligens driver denne stille og integrerte endringen, spesielt gjennom populariseringen av naturlige grensesnitt som talesøk.
I 2025 vil omtrent 20,5 % av mennesker verden over bruke denne formen for forskning, en liten økning sammenlignet med de 20,3 % som ble registrert i første kvartal 2024, ifølge data fra Data Reportal. Videre vil antallet stemmeassistenter i bruk overgå den globale befolkningen og nå 8,4 milliarder enheter i 2025, ifølge Statista. Ved å slå sammen intensjon og utførelse i én handling eliminerer AI behovet for eksplisitte interaksjoner med plattformer.
Nettsøk viser allerede tegn til denne overgangen, der du skriver et spørsmål og svaret vises uten klikk eller manuell filtrering. Tradisjonelt søk, som krevde flere trinn, begynner å bli erstattet av direkte svar. Dette er den nye disintermedieringen, ikke et synlig brudd, men en gradvis forsvinning av verktøy, og denne transformasjonen flytter teknologiens rolle fra grensesnitt til infrastruktur.
Snart kan oppgaver som skriving, organisering, oversettelse eller planlegging utføres i det øyeblikket ønsket oppstår, uten formidling av synlige applikasjoner. Teknologi vil bli like allestedsnærværende og stille som elektrisitet eller rennende vann – essensielt, men usynlig. Dette innebærer at mange programvarer og plattformer, som en gang var sentrale for den digitale opplevelsen, vil slutte å ha form, merkevare eller merkbar tilstedeværelse. Den praktiske
konsekvensen er at en betydelig del av SaaS-økosystemet kan bli infrastruktur og ikke lenger en tjeneste for sluttbrukeren. Når funksjonalitet blir internt i et automatisert kognitivt lag, forsvinner behovet for å få tilgang til spesifikke verktøy. For brukeren vil ikke dette fraværet være et tap; tvert imot vil det bli oppfattet som en gevinst i flyt. Nostalgi for applikasjoner vil slutte å eksistere fordi de i praksis vil oppløses i flyten av oppgaver.
Virkningen av denne disintermedieringen på markedet er dyp. Forretningsmodeller basert på brukerbevaring på en plattform vil måtte gjenoppfinne seg selv, ettersom verdien vil ligge i resultatet, ikke reisen. For bedrifter betyr dette å konkurrere ikke om det mest attraktive grensesnittet, men om evnen til å integreres sømløst og effektivt i brukerens liv. For forbrukere åpner det opp muligheten for en hverdag som er mindre fragmentert av skjermer og pålogginger, men mer avhengig av infrastruktur kontrollert av noen få globale leverandører.
Den store disintermedieringen som oppstår er verken utopisk eller libertariansk, slik man drømte om i internettets tidlige år. Den er teknisk, stille og definitiv. Ved å forkorte avstanden mellom tanke og handling, visker kunstig intelligens ut sentrum av den digitale opplevelsen og forviser grensesnitt til bakgrunnen. I nær fremtid vil vi ikke legge merke til når en applikasjon slutter å eksistere; vi vil ganske enkelt gå videre, som om den aldri hadde vært en del av vår hverdag. Og kanskje er det nettopp der vi vil innse at fremtiden allerede har kommet.
