Hvorfor er menneskelige avgjørelser fortsatt uerstattelige i AI-æraen?

*Av Rodrigo Cerveira

Tenk på kunstig intelligens – hvilket bilde dukker opp i hodet ditt? For mange er svaret fortsatt et klichéfylt, futuristisk og nesten plastisk utseende: roboter, holografiske grensesnitt og biler som snakker med en metallisk stemme. Dette var æraen med eksplisitt KI, en teknologi som var til stede i de ferdige produktene, et plastisk symbol på modernitet fra det vi forestilte oss som fremtiden. Denne æraen er imidlertid over. Vi går nå inn i æraen med allestedsnærværende KI, det vil si en integrert ressurs i hverdagen som muliggjør mer informert og effektiv beslutningstaking på alle nivåer.

Dette er æraen der kunstig intelligens slutter å være sluttproduktet og i stedet blir middelet, et usynlig og allestedsnærværende lag som optimaliserer prosesser innen alle områder. Den er ikke lenger den selvkjørende bilen i seg selv, men hjernen som reberegner ruten på millisekunder for å unngå kø. Innen medisin, for eksempel, finnes det allerede KI-systemer som identifiserer brudd med større nøyaktighet enn radiologer, eller som oppdager tegn på sykdommer som Alzheimer år før de første symptomene viser seg. KI har blitt et bindevev i vår digitale virkelighet, mindre synlig, men uendelig mer innflytelsesrik.

Dette allestedsnærværet bringer imidlertid med seg grunnleggende spørsmål. Det første gjelder dens pålitelighet. Etter hvert som vi delegerer flere oppgaver til disse systemene, hvor langt kan vi egentlig stole på dem? Den samme KI-en som kan redde liv ved å analysere et bildediagnostisk bilde, kan i andre sammenhenger “hallusinere” – et begrep som beskriver dens tendens til å fylle tomrom med svært troverdige, men faktisk feilaktige opplysninger. Linjen mellom fakta og velkonstruert fiksjon har aldri vært tynnere.

Eksemplene er like absurde som de er bekymringsvekkende. Vi har sett en stor flyselskaps chatbot finne på en refusjonspolitikk som ikke eksisterte, noe som førte til at selskapet ble holdt juridisk ansvarlig. Advokater har blitt ydmyket i rettssaler ved å sitere juridiske saker som var fullstendig fabrikkert av en KI. Og, i det mer bisarre, foreslo et søkeverktøy å tilsette ikke-giftig lim på pizzaer, et “tips” hentet fra en satirisk kommentar på internett. Disse tilfellene illustrerer at KI, foreløpig, ikke har dømmekraft eller en forpliktelse til sannheten; den er en maskin for mønstergjenkjenning.

Og dette fører oss til det andre spørsmålet, kanskje det mest kritiske. Med KI som blir en så sømløs og integrert fasilitator, hvem er det egentlig som sjekker konklusjonene? Bekvemmeligheten med et øyeblikkelig resultat kan føre til en farlig selvtilfredshet, der vi aksepterer dens konklusjoner uten tilstrekkelig kritisk sans. Går beslutninger gjennom et ekte menneskelig filter, eller blir vi sakte til bare godkjennere av algoritmiske forslag?

Svaret på å navigere i denne nye tidsalderen ligger i å omdefinere vårt forhold til teknologi. KI bør brukes som en genial fasilitator, en utholdende og strålende praktikant, men ikke som en endelig validerer. Ansvaret for å sjekke, sikre opphav og validitet av informasjon før enhver publisering eller viktig beslutning forblir, og bør alltid forbli, menneskelig. Den allestedsnærværende KI-æraen handler ikke om å erstatte menneskelig tenkning, men om å forsterke den. Det er opp til oss å bruke denne makten med visdom, og ikke minst, med ansvar.